1. Ta ut kjøttet i god tid så det får romtemperatur. Varm opp grillpannen så den får glødetemperatur. Krydre kjøttet med salt og pepper.
2. Sett i steketermometer og stek kjøttet ca 6-7 minutter på hver side. Skru ned varmen og la det steke til det når ca 50 grader. Når kjøttet hviler på benken vil temperaturen stige 5-10 grader.
3. I mens steker du to løk skåret i tynne ringer i smør på middels varme. Når løken begynner å bli gyllen, etter ca 10 min, strør du 1ss sukker og 2ss soyasaus over den og steket videre et par minutter.
4. Skjær kjøttet i 1/2cm tykke skiver.
5. Server med oppvarmet mais- el fullkorntortilla og tilbehør slik at alle kan lage sin egen kombo: majones, parmesan, grønn salat, paprika, avokado, tomatskiver og rømme.

BARNAS KARAKTER: fire av fire mulige oppovertomler.

Slik ser det ut på kjøkkenet når ingen andre er til stede...

Terry Border jobbet som baker i et supermarked da han en dag så noen ferske sitroner ligge ved siden av en boks med plastsitroner. Han tenkte: "hvordan ville de forholde seg til hverandre hvis de ble levende?"

Resultatet ser du over.

Reklamefotografen laget først små skulpturer av ståltråd for å selge dem som kunstobjekter, men etterspørselen var ikke overveldende. Han forsøkte også å bare sette dem fra seg på offentlige steder, som den godt utstyrte umbrako-nøkkel-mannen han satte fra seg på Ikea. Men det tok liksom ikke at.

Først da han laget små historietablåer, med matvarer som hovedrolleinnehavere, fikk verden interesse for den underfundige humoren. Border tar bilder av frukt, kjøkkenredskaper, hverdagslige ting og matretter og poster dem på bloggen sin Bent Objects. 

Selv mener han at han ikke forsøker å være morsom. Det er bare slik han ser på verden. Men det har blitt to bøker med matvitsene til nå. "Bent Objects: The Secret Life Of Everyday Things" og "Bent Objects of my affection". I tillegg har han jevnlig utstillinger, selger postkort og blir trykket i magasiner over hele verden. 

Det kan altså lønne seg å leke med maten.

Hvorfor skal desserten ha all den gode vaniljen? Kombinér tre matskribenter og få en fantastisk torskemiddag.

Jeg fant en gammel beskrivelse av posjering av fisk fra Andreas Viestad, en oppskrift på vaniljesmør fra Heston Blumenthal, og en gammel sellerirot-favoritt fra Jamie Oliver. ubeskjedent nok, en stjernemiddag på en halv time.

1. Kok opp lettsaltet vann gjerne med litt fiskebuljong i. Bruk 3 x fiskevekten. Altså: Har du 800 gram fisk, bruker du 2,4 l vann. Når vannet koker, tar du pannen av platen og har fisken forsiktig nedi. La stå til temperaturen er lunken (45-50 grader) Det er ikke farlig om det står for lenge, annet enn at fisken blir kald. Men bruk gjerne et steketermometer for å ha en slags formening.

2. Mens fiskevannet koker opp, skreller du en stor sellerirot. Skjær den i centimeter tykke skiver, skjær dem i centimeter tykke staver, kutt stavene i centimeter store terninger.

3. Varm opp olje i en stekepanne du har lokk til.  fres et fedd finhakket hvitløk til den er blank. Ha i selleriroten og fres til rterningene har fått litt gylne kanter. 

4. Ha i en halv dl hvitvin el vermuth. Kok inn. Ha i 2 dl kyllingkraft, senk varmen og la koke med lokk i ca 20 minutter, eller til kraften har kokt inn. Smak til med salt og pepper og fersk timian. (har du kun tørket, så ha den i før det koker.

5. Skrap ut frøene av en halv vaniljestang. Smelt 100 gram smør og ha frøene oppi.

6. Server fisken med smøret over og selleriroten til. Det kan sjelden bli feil medet lite glass hverdags-barbera.

I går var det onsdagskjør. Det vil si et lite vindu på en knapp time mellom skole og aktiviteter. Når vinduet dugges til av snøvær og tafikkaos, så må maten gjøres unna i en fei. Det betyr ikke at den trenger å være dårlig. 

Derfor ble det seibiff med røk.

Ordspillet er lett misvisende, men seibiffen er en underkjent rett som fint kan ha noe annet enn bløtstekt løk som følge.  For eksempel fløtesaus, port salut og lettstekt rød salat. Både osten og den stekte salaten får en bitteliten røkesmak, så derfor...

Dette trenger du:

400 gr Seifilet (jeg brukte frossen gourmetsei fra frysedisken)

2 dl fløte

100 gr bacon

5 skiver Port salut

1 vårløk finsnittet

brokkoli i små buketter

1 radicchio (eller annen bitter salat som endive eller frisee)

en håndfull knuste valnøtter

1 fedd hvitløk finhakket

1/2 fenikkel (valgfritt)

olivenolje

Fisken:

Salte og pepre seifiletene. Varm opp stekepanne med smør/olje og stek filetene et par minutter på ene siden. Når du snur, legger du en skive ost på hver av filetene, og lar det steke et par minutter til. Ha i litt finhakket vårløk og hell fløten i pannen, skru ned. Ha i brokkolibiter og la det putre under lokk noen minutter. 

varm salat:

Sprøstek bacon i en annen stekepanne. Legg dem på tørkepapir, behold stekefettet. Ha i fenikkel og hviløk og fres litt. Ha i radicchio og fres litt videre, før du skrur ned varmen og har i godt med olje, salt og pepper og valnøtter. Ha på lokk og la det dampe seg videre fem minutter til salaten har blitt myk og gjerne begynner å bli gyllen under.

Server fisk med saus og radicchiosalaten ved siden av.

Barnas karakter: Fire tomler opp av fire mulige. (De fikk også litt pennepasta som ostesausen passet godt til.) 

 

Husker du Dagoberts høye smørbrødstabler? Eller hans lidenskap for alt som kan puttes mellom to skiver brød? Jon Chonko har tatt densamme lidenskapen ett skritt lenger.

Chonko har utforsket verdens sandwicher på bloggen sin i tre år. Det er en blogg du ikke bør besøke på tom mage. Eventuelt bare rett før du skal ut og kjøpe ingredienser til lunsj.

Han er egentlig grafisk designer for Google. Men jobber hjemmefra Brooklyn. Der lager (eller kjøper) deilige sandwicher som han scanner bilder av. Rett og slett setter halve sandwichen med kortenden rett ned på flatskanneren, slår av lyset og får saftige tverrsnitt.

Deretter spiser han dem.

Han kaller det for "juicy sandwich porn". Og her kan du se hvordan han gjør det:

powerHouse Calls Presents: Scanwiches: The Ham, Apple and Brie from powerHouse Books on Vimeo.

Bloggen har alt fra enkle eggesalat-mellom-rugbrødskiver til digre burgere eller skyskrapere som julerestesandwichen han la ut 26.12.

Sanndwichskanningen har vært såpass populær at det selvsagt også har blitt til en lekker liten bok, som du kan se forfatteren bla gjennom her:

Jeg skal i hvert fall bruke bloggen som inspirasjon for matpakkelaging til barna. Kanskje de skal få bla gjennom på egen hånd. Og så bestille selv.

Det er store muligheter for at det da blir denne (Marshmellow fluff, Nutella og hvitt brød):

I julen tar ektemenn og svigermødre over matlagingen. 

Kvinner io 30-40-årene kan lage en imponerende powerpointpresentasjon, de kan sitere Ibsen i en bisetning og de kan flekse den lille muskelgruppen like under tricepsen, som de har brukt hele høsten på å trimme frem.

Og som regel klarer de det på samme tid.

Men kan de lage god gammeldags julemat?

Dagbladet meldte for et par år siden at det fortsatt er vertinnene som lager julemiddagen. Problemet er at kvinner ikke blir julemiddagansvarlige vertinner før de nærmer seg 40. Og det går visst på selvfølelsen løs. De unge kvinnene overkjøres av sine Jamie Oliver-menn og jiddische mødre og svigermødre.

De som har erfaringen med hjemmelaget kraftkost.

En venninne fra Oslo skriver: ”Min bror på 30 og jeg på 35 er fullstendig selvinfantilisert når det gjelder julemat, vi kunne ikke bidratt med så mye som en smule, og gjør det ikke heller og jeg tenker med skrekk på hvordan jeg en gang skal kunne diske til egen familie!”

En vestlending er oppgitt over standarden på sine jevnaldrende tredveåringer når jeg spør hvordan det står til med julematfordelingen:  ”Spør heller ka mødrene lærte våre kjærester. Dei kan jo knapt koke poteter.”

Den tiden da en mann kunne forvente at damene hadde ferdig håndskrevet kokebok i giftekisten er over. De trenger det ikke lenger heller. Det henger i gjennomsnitt fire take-away-menyer på et hvert norsk kjøleskap, frysen er full av ferdigpizza, fiskepinner, laksefileter og Ikeas kjøttboller. 

Og menn er på vei inn fra siden. De vet bak frem på en kjøkkenmaskin, har ønskelistene fulle av kulinariske redskaper og øver seg på den rette avslappede sitronskvisen over ovnsbakte koteletter med rotgrønnsaker på søndagen. 

Det er ingen tvil om at det fortsatt er kvinner som står for hverdagshusholdningen i Norge. Småbarnsfedre er overraskende lite med foran komfyren. Men om bare to prosent av norske menn har hovedansvaret for matlagingen, topper vi likevel den europeiske statistikken over antall minutter per dag over grytene. (23 minutter).

Norske kvinner er på jumboplass sammen med tyskerne på samme undersøkelse (50 minutter). 

En mann i slutten av tredveårene sier: ”Min kone lager mat for å holde familien i live. Raskt og effektivt som det sømmer seg en moderne kvinne.”

Så effektivt at sønnen en dag sa:

”Du mamma – kan vi ikke ha noe ordentlig middag – for eksempel fisk eller kjøttkaker? Jeg er så lei av all den derre fastfooden.” 

Hvor skulle vel kvinnenes husstellkurs ha vært skviset inn? Til vanlig er det jo neppe et veldig stort problem at familien får ferdiglagde kjøttboller i stedet for hjemmelagde. Men jo nærmere man kommer julaften jo mer stigmatisert blir kjøpeløsningene. Presset øker til umenneskelige høyder.

Eller gjør det egentlig det? 

Når det gjelder for eksempel julekaker er folk jeg snakker med veldig delt. Noen er kategorisk mot kaker på boks. Mens andre villig har tatt sin del av Ikeas 100 tonn pepperkakedeig.

En venninne sier: ”IKEA holder deigen, vi lager bare én sort julekaker. Men familien baker sammen – dvs setter på hjemmepåklistra Freia-nonstop på ferdig-kakene. Og eventuelt supplerer vi med leveranser av goro og krumkaker fra svigerfar.”

En annen innrømmer at dagens unge mødre ikke har julematoppskriftene i fingrene. Men at hun når som helst kan ”vise veg til de gode butikkane der ein kan kjøpa seg til gode skinker.” Ellers virker det som om man i enkelte miljøer faktisk kan skryte av manglende syv sorter, det viser nemlig at man har bedre ting å ta seg til: Som å leke med barn, være på jobben eller kjøpe sjokolade i stedet.

En kvinne på 35 sier det enkelt: ”Eldste kvinne i familien lager julematen. Eldste kvinne i familien lager kaker.”

Julekosen er fortsatt forrige generasjons hegemoni.

En 37-åring ansatt i staten regner ikke med å slippe til med julematansvaret før om cirka 10 år. Da håper hun å ha lært å lage maten og en kakesort eller to selv.

”Jeg håper inderlig at vi ikke lager toscansk fenikkelmarinert ribbe med fransk rødkål og creme brule med kandisert anislokk til dessert. Men det er en overhengende fare...”

Julemat får man ikke mange anledninger til å øve på i løpet av et år. Og det er få av den nye voksengenerasjonen som har tatt seg tid til det.

Eller fått sjansen.

Sosiologen Jean-Claude Kaufmann har studert franske mødres forhold til mat. Han minner oss på at historisk sett har mat vært et større tabuområde enn sex. I hans bok "Casseroles, amour et crises" (kasseroller, kjærlighet og kriser), forklarer Kaufmann at i vårt avkristnede samfunn har komfyren blitt vår tids ofringsalter. 

”Å koke er å ofre. Det er mye hygge, men også mye smerte,” skriver han. 

Det er nemlig ikke en enkel sak. Hvorfor bruker jeg timer for å lage en søndagsstek når det er sjelden noen har noe bra å si om det ved bordet, spør mange av de han har invervjuet. 

 En 33-åring fra Paris forteller hun prøver å gjenskape barndommens middager med latter og diskusjoner. Hun koker pot au feu i en gammel støpejernsgryte, men ektemannen har mest lyst til å se på tv, og barna har lyst til å gå på MacDonalds. Halvparten av franske familier ser tv mens de spiser. 

Gapet mellom den ideale lykkelige familien og realiteten er enorm.

Franske mødre drømmer om at matlagingen skal gi dem kjærlighet og lykke. Men på spørsmålet om hva deres egentlige drøm var, svarte de ”Å slippe å lage mat i det hele tatt.”

Slik er det kanskje i julen her i Norge også. Både kvinner og menn i 30-årene har lyst til å gjenskape drømmen om julefeiringen. Men bare foreldregenerasjonen har treningen.

Man drar hjem til bestemor og får julematen, og dermed utsetter man det overgangsritualet der er å selv står for juletradisjonene. Og hvis man omsider lager jul hjemme hos seg selv, er det mange som sier at da “blir det far som lager pinnekjøttet tenker jeg!!”

For det faller kanskje på menn å holde julematen i hevd. Som en bekjent sier: ”Kakene baker svigermor – bortsett fra pepperkakene. De baker vi selv på ordentlig vis med ferdigkjøpt kakedeig. Når det gjelder julekakene er dette et område som er litt touchy for min kone. Hun synes det er fint å kunne servere alle 7 slagene, så lar hun spørsmålet om hvem som har bakt stå åpent. Det er jo åpenbart at de er hjemmelaget, så hvorfor ikke la folk tenke selv. Julemiddagen er det stort sett jeg som står for. Men kona blir liksom med hun også, for da kan hun (les: vi) si at vi har laget den sammen.”

Kvinner er skviset mellom manglende kunnskap og høye forventninger. Menn har en økende kokeinteresse og en gyllen sjanse til å ta grep. Kanskje julen som på sikt kan bli en modell for likestiling på kjøkkenet. Man tar de rollene man liker best, uten skam.

Kvinner tar pynten og desserten.

Menn tar den forsmedelige telefonen hjem til mor for å høre hvor lenge pinnekjøttet skal vannes. 

En bergenser i midten av 30-årene jeg kjenner har en litt mer maskulin forklaring på at far tar  større del av ansvaret i julen:

”Vi snakker svære kjøttstykker og grov redskap her. Det er far som kommer med vedsagen for å kutte bein som er for lange til gryten, og det krever muskelkraft å stappe kålrabien skikkelig. Man får ikke sprø svinesvor uten skibrenner! Matlaging med powertools er mannfolkarbeid. Du får meg aldri til å krumme en eneste krumkake eller stanse ut mann- og konekaker.”

I hvert fall er det vårt ansvar å unngå at følgende ektemann blir gjennomsnittsmannen på  julaftener som kommer: ”Kone kan lage julekaker, ikke julemat. Mann kan kjøpe juletre, ellers ingenting.” 

De originale og mest eksklusive snitslene lages av flatbanket ytrefilet av kalv. Eller om du vil ha litt mer smak, ytrefilet av svin. En god fartugmannsversjon kan du lage av svinekoteletter. De får du for nesten ingenting på nærmeste butikk. Men for å gjøre dem snitsel-aktige, må du gjøre slik:

1. Skjær bort bein og det meste av fettranden. 2. Legg dem mellom to lag med plastfolie og bank dem panneflate (ca 0,5 cm) med en kjøtthammer. Jeg har en av tre med fine skarpe stålkanter, men du kan også bruke en liten steikepanne eller annen stump redskap. 3. Salte, pepre og vende i mel.
4. Dyppe i vispet egg. Hold opp og la dem renne av seg. 5. Rulle i brødrasp. (bruk gjerne gårsdagens brød, gjerne flere forskjellige typer. Kjør dem i foodprosessoren til de er grovt pulver.)
6. Stek i olje og smør på middels varme til de er gylne. Legg i ildfast fat med lokk i en varm ovn (175 gr) til alle er ferdigstekt. La dem ettersteke i ti minutter ca.

Siden det var søndag i dag ble det salat og pasta med noen syltynne trøffelskiver på. Men snitsler går bra med pommesfrites, risotto, Barnas karakter: 3 av 4 mulige oppovertomler. Hva annet kunne de gi når de selv hadde banket og dyppet dem. Det klarte likevel å snike inn et lite minus for manglende julegaver og bestemors potetsalat...

Du trenger:
2 egg
2 dl melk
50 gr smeltet smør
200 gr hvetemel
1/2 ts salt
3 ss sukker
3 ts bakepulver

1. Smelt smøret og hell det over i melken. 2. Sikt melet og rør forsiktig sammen med eggemelken.
3. Ha tre ts røre pr pannekake på teflonpanne, steketakke eller stekepanne med litt smør. 4. Stek til det begynner å boble, så snur du.
5. Smaker godt med rømme og syltetøy eller lønnesirup.

Barnas karakter: tuller du eller?

– Hva ønsker du deg til farsdagen, pappa?

– Hæ? Farsdagen?

–Vet du ikke hva det er? Hva ønsker du deg?

­– Ehh, ingenting som kan kjøpes for penger, lille venn.

– Ønsker du deg en sønn?

– Eh, nei, det er vel kanskje litt sent.

– Synes du ikke det er litt stress å bare bo med jenter?

– Vil du jeg skal svare ærlig på det?

– Nei, egentlig ikke.

– Hva ønsker du deg til farsdagen da, lille venn?

– Pannekaker til middag!

Som de fleste familier har farsdagen ingen sterk posisjon hos oss. Det vanker kanskje en kake. Det har hendt det ble kaffe på sengen. Ingen store markeringer. Høydepunktet er vel fortsatt den gangen far og datter satt og signerte pappabøkene mine i en skuffende tom bokhandel.

Mens vi satt der og kjedet oss, fant vi ut, i et av historiens siste leksikon, at farsdagen egentlig er en feiring av snille døtre. Borgerkrigsveteranen William Jackson Smart ble enkemann samtidig som det sjette barnet hans ble født. Det var ved forrige århundreskifte, langt ute på landet i Washington, USA.

Ikke beste timingen å bli alenepappa, men heldigvis hadde han en datter på 16 som tok seg av de fem småbrødrene sine. Ti år senere, i 1908, fikk Sonora Dodd ideen om å hedre faren, som sammen med 361 andre fedre hadde omkommet i en gruveulykke. Det ble starten på den internasjonale dagen til fedrenes fremme, tredje søndag i juni (Norge valgte i 1946 av uforklarlige grunner andre søndag i november).

Dagen ble lansert av en datter som gjorde all jobben for en mann som jobbet seg ihjel. Vi var skjønt enige om at farsdagen egentlig var en feiring av Sonora.

Myten om farsdagen er at det er en lang og uforståelig historie om slips, skrujern og forretningsstandens forsøk på å finne noe menn kan ønske seg, som ikke koster mer enn to ukelønner. Det er stort sett bortkastet energi. Det eneste far ønsker seg, er fred og ro – og en dag med livet til 60-tallsmannen Don Draper fra tv-serien "Mad Men": morgenkos, middag, tøfler og avis servert sammen med store whiskyglass ved hjemkomst fra maskuline (og familiefrie) søndagsaktiviteter. Det far ikke ønsker seg, er en dag han må gå i tog for andre fedres rettigheter.

Det eneste døtrene (og sønnene) ønsker seg, er en far de har lyst til å feire. Det er lettere. Standarden for fedre har historisk sett alltid vært latterlig lav, og dermed lett å toppe. Det har ført til at vi har hatt en kontinuerlig slak fremgangskurve, frem til de siste 10-20 årenes ekstremt involverte og ambisiøse fedre som har blitt applaudert frem av alle forbipasserende. Det er ikke lenge siden det holdt å rusle ut av døren med barnevogn for å få Kongens fortjenstmedalje.

Men vi ble avhengige av applausen. Vi har gjort det til et litt for seriøst prosjekt. Jeg innså plutselig at superpappa-ambisjonen har ført til en sur cocktail av prinsipper og hang-ups. Et av dem er pannekaker.

Resten av familien var på en øy i Hellas da jeg fikk telefon fra en gråtkvalt åtteåring som måtte innrømme at de spiste pannekaker og is til middag - som hovedrett. Hun var redd jeg skulle bli lei meg for den usunne utskeielsen.

Det var da jeg tenkte det var på tide å bli slappa-pappa.

Mye av ekstrainnsatsen er nemlig forgjeves. Prinsippene om pushing av gulrøtter og sunne sauser. Ansvaret for fluortabletter og kveldslesing, meningene om lilla skjørt til skibukse eller antall kanelbolleenheter per uke. Tanken på korrekt avskjed ved besøk hos fremmede, riktig sittestilling foran tv-en og skadeligheten av å overskride anbefalte PlayStation-minutter per døgn.

Alle disse justeringene, formaningene, sersjantpappakommandoene, jobben med å foredle barna til veloppdragne og sunne, men veldig kreative og selvstendige borgere, gjør bare familielivet til en endeløs rekruttskole.

Det er til og med forskning som støtter det. De fleste foreldreprosjekter påvirker ikke hvordan barna får det som voksne. 

Denne farsdagen må bli annerledes. En hjemme alene-fest for far og barn. Fri bar. Pannekaker til middag. Disney til dessert.

Du kan takle særspiserne med enkle grep. Kanskje hjelper det å få leke med maten?

Vi har hatt én veldig streng regel hos oss, og det er at man skal smake. Smake. Smake. Det er lov å spytte ut. Det er lovsi at man ikke likte konsistensen. Det er lov å vise at man er tøff og tør å spise andre ting. Det er lov å skifte mening. Men bare etter at man har hatt noe i munnen. Liker ikke barna maten (etter å ha på smakt den), kan de la være å spise den. Berøm barna for at de er flinke å smake, og skap en positiv opplevelse rundt smakingen. Men ved å smake en gang, liker de kanskje maten neste gang. 

 Gjør det gjerne til et Dora-eventyr der man får en stjerne for hver ny matingrediens man har smakt i løpet av en måned.

2. Begynn med de de faktisk liker. 

 La dem få det de faktisk liker og begynn der. Ta små steg, innfør enkle, nye smaker. Finn ut hva barna liker. Hvordan ser det ut, hvilken konsistens har det, fins det andre ting som likner? Hvilken temperatur har det?

Det er mye som er vanskelig å få ned for unger. Mye av det er ting som vi voksne ser på som delikatesser, og mye av det er grønnsaker. Avocado, søtpoteter, sopp, bønner. Barn syns det kjennes rart ut i munnen. Andre ting har for mye bein eller ser rart ut. 

3. Lag enkle middager.

Jeg vil slå et slag for to-komponent-middager. Hvorfor må "en enkel middag" bare bestå av pølse og potetstappe? Prøv gode fiskekaker med skrelte gulrøtter til, eller bakt kveite med hjemmelaget pommes frites. (Upop mat trenger å følges av pop-mat.) 

4. Varier tilbehøret.

Ihjelkokte grønnsaker og poteter er ikke godt! Mange sier de ikke liker konsistensen på fiskemåltidene, og det kan jeg godt forstå. Vet du egentlig hva barna dine liker? Vet de det selv? Noen elsker salat, noen elsker raspede gulrøtter, noen elsker erter. Prøv deg frem.

5. Barn er apartheidtilhengere. 

Barn liker i utgangspunktet ikke fargerikt fellesskap. Vi laget en drøm av en bursdagskake en gang. På papiret. Det var en stor borg av marengs og inne i borgen var det et blodbad av vaniljeis, seigemenn, sjokoladesaus, marshmallows, bamsemums og jordbær. Alt godt på én gang. Av 15 femåringer var det ingen som turte å prøve. De ville heller ha «vanlig sjokoladekake», som de kalte det. De ville heller ha skillingsboller. De klarte ikke se snopet for bare digg.

Så lærdommen er: Hvis barna er kresne, prøv å dele rettene opp i gjenkjennelige ingredienser. Enten må maten i food processor til en saus eller ensfarget stappe med jevn konsistens, eller så må det være STYKKEVIS OG DELT.

6. Det er lov å leke med maten 

Smaken og konsistensen kan du bare gjøre noe med til en viss grad. I teorien kan du sno de minste barnas hoder som en CIA-offiser. Det handler som oftest om holdninger og fordommer mer enn faktiske smakspreferanser. 

Husk at barn som regel er veldig uerfarne både som mennesker, spioner og test-smakere.

I en periode av livet lar mange barn seg overtale til å smake slike ting: 

Poteter: Pommesfrites-fettere 

Brokkoli: Ole Brum-trær eller Ninja turtles-blomster. 

Spinat: Ingen kjenner til Skipper’n i dag dessverre, så den går ikke, så fremt du ikke har en youtube-episode på lur. Men grønn kryptonitt kan kanskje fungere.

Eventuelt fortell om alle de andre venner eller fettere som tør å spise dette. Eventuelt går det an å dra en spansk en om at Batman eller Hanna Montana ofte spiser akkurat dette.

Mange er faktisk ordentlig redd for nye smaker og konsistenser. Da kan det hjelpe å leke med maten først. Lag små eventyr, lek fly, skriv med ketchupen på potetstappen.

7. La barna bestemme. 

La barna for eksempel selv velge fisk i fiskedisken. Eller la dem få lov å velge tilbehøret og hvordan fisken skal tilberedes. Det er viktig at barna (får) eierskap til måltidet, og ikke føler at spising er tvang. Det er altfor mange barn – og voksne – som har et angstfylt til fisk og annen mata de bør og må spise. 

Det samme gjelder matlaging. Eierskap kan være det som vipper kresenhet over i eventyrlyst. Å få ta og lukte på maten før de skal spise den, kan hjelpe. Det er få som ikke tør å smake på sin egen, hjemmelagde fiskekake. Selvfølgelig må du huske på at da tar middagen fem ganger så lang tid å lage. Men koselig er det jo!

8. Lær dem hva maten kan gjøre.

Ikke si at dette er sunt eller godt for deg. Si at denne biffen kan gjøre at du klarer å heise deg opp på turnstangen eller disse gulrøttene gjør at du får bedre nattsyn. Fisk hjelper faktisk på mattekunnskaper. (eventuelt måle høyden/vekten før og etter middagen og se om det hjelper.) 

Fortell hva tomater og ketchup kan gjøre for kroppen. De er våpen som kroppen bruker til å kjempe mot inntrengere av bakterier og sykdom. Ketchup er med andre ord kanskje nøkkelen til å forstå at maten påvirker kroppen.

9. Ikke la det bli en maktkamp. 

Som på lekeplassen, kan spisebordet fort bli en krig, en kamp om makten over hva man kan spise eller ikke. Og som alle andre kriger, har denne tap på begge sider av konflikten. 

Datteren min drøyde en gang med å spise opp fisken sin. Til slutt ble jeg så forbanna at jeg kastet en kjærlighet på pinne som lå foran meg, ut av vinduet i tredje etasje. Det hjalp ikke særlig. Men jeg angret og hentet den igjen og ga henne en mulighet til å komme seg ut av situasjonen. Bruk belønning heller enn tvang, Selv fikk jeg fæl plukkfisk på 80-tallet, og husker lettsaltet torsk som var alt annet enn lettsaltet. Jeg hater fremdeles makrell i tomat på boks, og drikker aldri tran. Livet er for kort til å spise dårlig mat.

10. Særspisere er også mennesker. 

Godta at de ikke liker alt. Si: «det er normalt. Du trenger ikke like alt. Alle liker forskjellige ting. Jeg liker for eksempel ikke surmelk.» Særspisere er som innbitte røykere. De identifiserer seg med at det er slik og tror ikke det er noe man kan gjøre noe med. Ikke stirre på og gi masse oppmerksomhet, men gi ros for fremskritt.

FOTO: MARTE GARMANN